Livskunstner i husbåt

Øivinn spiller, 88kb

  • Intervju med Øivinn Øi i bladet «Magiske Øyeblikk»
  • Tekst og foto: Grethe Aaraas.

Lav høstsol legger et flatterende slør over brygge 5 ved Tjuvholmen. På rekke og rad ligger lekre fartøy med store motorer dovent i blikkstille vann. En farkost skiller seg ut. Det er dit vi er invitert denne ettermiddagen, og finner ut at det er mer enn farkosten som ikke er A4.

Rank og krøllete ønsker livskunstner Øivinn Øi velkommen ombord i husbåten sin. Det er nemlig det den er. En husbåt. Ekte saker. Han bor her, og har gjort det i mange måneder allerede. 50 kvadratmeter flytende sjelefred i følge ham selv. Til vinteren flytter han til Bjørk gård mens han lengter etter varmere tider og en ny sesong på Mjøsa.

På båt-terrassen er det dekket på med det han selv kaller blingser. Hjemmebakte. Med nøtter og rosiner. Spennende pålegg og alkoholfritt øl. Han har tid til sånt, og liker det godt. Under viltre krøller er et sterkt ansikt med personlighet. Et blikk som har sett mye, og en sjel som har undret seg tilsvarende.

Øivinn er nysgjerrig. På alt og alle. Hvilke historier har de med seg? Hva er de opptatte av? Hvorfor er de som de er? Kanskje ikke like rasjonelt styrt alltid, og kan miste hodet i situasjoner hvor han blir vitne til urettferdighet. Da tenker han ikke, bare handler.

– Det har jeg fra bestefar, sier han stolt. Bestefar, det er den første Øivinn Øi. Den aller første som ble tatt av dage på norsk jord da tyskerne invaderte landet. Han var kaptein i militæret, og opponerte mot et tjuetalls tyske fallskjermjegere. Det kostet ham livet. Barnebarnet hans er stolt. Han fikk være med da selveste Max Manus avdekket statuen av bestefaren i 1964.

Han sto opp for det han trodde på. Det gjør nok jeg også, sier Øivinn tankefullt. Han tar en blings og byr på ost. Men hva tror han på da, denne mannen som er en av gründerne av ArunA-Akademiet på Ilseng, hvor han er ansvarlig for aktiv pust, frigjørende åndedrett og indre arbeid rettet mot emosjonell frigjøring. Joa, han tror på samspillet mellom energi, psyke og bevissthet. Han tror på det gode i mennesket. På å kjenne seg selv, og sin egen identitet både fysisk og mentalt. På senteret arbeider han med dette både i grupper og individuelt.

Jeg er ikke typen som går på jobb fra åtte til fire, innrømmer Øivinn. – Led meg gjennom et par sommerjobber i yngre dager, men ikke nå lengre. Nå jobber jeg når jeg kan og vil. Med noe jeg brenner for. Betalingen er ikke avgjørende. Jeg klarer meg alltids.

Han møtte sin mentor healeren Bob Moore i 1979, og gikk i lære hos ham på Psykisk Center i Ringkøbing i Danmark i flere år. Der lærte han om energifeltet rundt vår kropp og hvordan utvikle bevisstheten om egen psyke og åndskraft.

Det kan høres noe voldsomt ut, men Øivinn er bare sånn. Han ser ut til å ha det godt, og nyter tilværelsen til fulle. Ikke er han voldsom heller. En ydmyk og interessert mann som har blant annet lytting som yrke. Det merkes. Han stiller spørsmål og undrer. Ikke masete og nysgjerrig, men genuint interessert. Han snakker med ro og verdighet.

Vepsen er innpåsliten på dekk denne ettermiddagen. Øivinn lar den være i fred på syltetøyet. Stresser ikke med det. Vi spiser og skravler og tusler rundt husbåten. Oppe er det 25 kvm takterrasse. Blomsterkasser og urner pynter opp. Her er jeg ikke helt ferdig da, unnskylder han seg. Det ser ferdig ut for meg, og han forteller om fullt dekk da han seiler med gode venner og andre han vil bli kjent med. Det er trangt her, sier han lattermildt, og innrømmer at det tok litt øvelse å manøvrere huset ut fra båsen på flytebrygga. – Det er akkurat så det går her bak, sier han og ler. – Har meldt meg inn i Redningsselskapet for sikkerhets skyld. Tar ingen sjanser.

Sommerkveld, 168kb

Om han høres ut som en trygghetssøkende person, er det langt fra sannheten. Øivinn er kjent med eventyr og spenning. Det vi andre bare tør drømme om har han gjort. Ukelang pensjonat-ferie alene som 13åring. Åpning av radikal bokkafe på 70-tallet. Investering i kurssted i Frankrike, arrangør av dødskurs, Pusling med cd-innspilling. – Det er jeg faktisk ganske stolt av. Innrømmer gitaristen og låtskriveren som han også er. Han lar meg lytte til råmateriale. Høyttaleranlegget i båten er bra. Det lyder sart og vakkert. Hans rustne stemme bærer preg av levd liv og visdom. Kanskje blir det utgivelse med tid og stunder.

Han gikk skole som folk flest. Var ikke blant de mest ivrige på videregående, tok et halvt år i utenriksfart og noen hotelljobber, før han tok fatt på studier innen natur og miljøvern. Så ble drømmen å bli kiropraktor. Han forfulgte den en stund. Det førte ham til Statene, via kjemistudier i Kristiansand, og til møter med en rekke spennende mennesker. – Det var ikke noe for meg egentlig, innrømmer han. – Det manglet liksom ånd. Det ble en for praktisk og fysisk retning for meg.

Øivinn forteller historier som ligner på eventyr. Livsendrende møter og ny kunnskap. Han forteller om healing, om det frigjorte miljøet på 60- og 70-tallet. Om utforsking av pustens makt, og livet på en svensk herregård. Dette skulle vært en bok, ikke en sak over to sider.

Sammen med Shalini Lind leder Øivinn ArunA-Akademiet, hvor de har tilbudt kurs og veiledning i mer enn 30 år. De har hatt kurssenter i Son, på herregård i Sverige, i Pyreneene og nå på Bjørk Gård på Ilseng.

– Det ligger mye lykke i mulighetene, sier han. Det er nemlig ikke hver dag han kaster loss og seiler på Mjøsa. Men han liker å ha muligheten.

For ham er dette det gode liv. Ikke å sitte i en parsellbolig på Solkysten og drikke Gin and tonic. Jeg er helt ustyrlig, ingen kan fange meg og sette meg i bås, sier han med glimt i øyet. Friheten er, for ham, livgivende. Uten den vil han visne hen. Lykke for meg er blant annet møte med mennesker.

Å kunne treffe en ukjent og oppleve at man en time senere har blitt kjent med hverandre. Oppleve at man «treffer» et annet menneske og at et «hei» blir til en lang samtale. Det er lykke for meg.

Man kan oppsummere dette i ord som tilstedeværelse. Å være her og nå, og å leve her og nå. Øivinn spør meg plutselig: Hvis du fikk vite at du hadde et halvt år igjen å leve. Hva ville du gjort da. Hvordan ville du levet den siste tiden? Dette er spørsmål jeg stiller meg selv og mine studenter innimellom. Svarene vi gir oss selv da, gjenspeiler vårt mot til å leve som vi virkelig ønsker. Det er store spørsmål han stiller fra stolen ved siden av meg. Det forventes ikke noe svar. Han ville kun plante en liten tanke i hodet mitt.

Det begynner å regne, og det passer fint å trekke inn. I stua er det både vedovn, kjøkkenkrok og innebygd køyeseng. Her er lunt og estetisk vakkert. Han krøller seg opp i sofaen, leker litt med gitaren, og utbryter:

Husbåten, 190kb

De fleste har mulighet til å gjøre det de vil. Man tror man ikke kan, fordi man har valgt å være bundet av normer og forventninger, men det vil alltid være opp til hver enkelt å akseptere eller gjennomskue en slik binding.

Hamar oktober 2014

Følg oss

  • Follow on Facebook
  • Follow on YouTube
  • Follow on Instagram